Kort analyse av novellen "Renslighet er en dyd" av Kim Småge

”Renslighet er en dyd” handler om en kvinne som er gift med en maktsyk mann. Mannens største lidenskap er stuping, og han har bygget et basseng i hagen deres mot kvinnenes vilje, med et 10 meter høyt stupetårn. Sammen har de to barn, en sønn og en datter. Til mannes store sorg er sønnen veldig lik moren sin, han er ikke spesielt glad i vann og har høydeskrekk. Datteren derimot er flink til å stupe, men hun får ikke sin fars anerkjennelse.  I løpet av historien forteller kvinnen at mannen hennes er veldig glad i å vise seg frem, og han holder selskaper for sine venner fra vår til høst. Han åpner gjerne selskapene med en tale etterfulgt av et elegant stup. Mens mannen er i sentrum for all oppmerksomhet, løper kvinnen rundt og varter opp alle gjestene.

 Novellen har en ganske overraskende og dramatisk slutt. Det er årets siste selskap, og mannen gjør seg klar til et fantastisk og vågalt stup som skal være hans avskjed med sommeren. I det han skal til å stupe glir han, og fortelleren beskriver det slikt: ”Kroppen ble slått over ende, den ramlet bakover og sidelengs. Den fløy innover flisene 10 meter under. Brettet seg ut i et skrik. Så en knasende lyd. Vannet ble farget rødt.” Det ble fult kaos, folk skrek og kvinnen er i sjokk. Helsepersonell kommer til ulykkesstedet for å hjelpe til. Så følger de siste overraskende setningene som oppklarer det hele; ”Før jeg steg inn i bilen, snudde jeg meg. Gjennom regnveggen så jeg hvordan såpen skummet der oppe på brettet. Jeg så hvordan regnet skyllet den vekk.

Tilbake lå verden – renvasket og ny.”

Novellen ender med at kvinnen med vilje ikke skyller vekk såpen slik at mannen sklir når han skal stupe. Kvinnen er fanget i sitt eget hjem, og gift med en psykopat som styrer livet hennes. Trolig gjør hun dette fordi hun trenger en vei ut, en ny start. Historien er skrevet slik at leseren har sympati for kvinnen, og for hva hun gjør, ved at vi får lese om de psykopatiske handlingene mannen utsetter både henne og barna for. I løpet av historien avslører kvinnen at hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Dette gjør hun ved å fortelle følgende: ”Jeg vil leve. Leve utenfor hvite celler, remmer og sløvende medisiner. Jeg vil ikke tilbake dit. Han skal aldri få meg tilbake dit. Aldri.” Det er da en virkelig skjønner hvor stor makt mannen har, og hva han er i stand til å gjøre.

I denne novellen finner vi flere temaer, men jeg vil nok si at makt og motmakt, kjærlighet og kjønnsroller er de mest sentrale. Under hele historien er det et maktspill der mannen har makten, og kvinnen tilslutt gjør opprør. Kjønnsroller kommer tydelig frem når fortelleren beskriver oppgavefordelingen i hjemmet.

Forfatteren har brukt flere virkemidler for å gjøre novellen gripende. Småge bruker en del indirekte skildringer, noe som gjør historiene mer spennende. Her må en lese mellom linjene for virkelig å forstå hva som skjer. Et annet virkemiddel forfatteren bruker er motsetninger og kontraster. Jeg vil nok si at det er den overraskende avslutningen som gjør at jeg vil huske denne novellen.